Under folkedialogen på Arendalsuka, satte Nansen Fredssenter fokus på en av vår tids store utfordringer – hvordan vi kan ha en konstruktiv samtale om rasisme i Norge.
I de senere årene har rasisme og dens konsekvenser fått en større plass i det offentlige ordskiftet. Drapet på George Floyd med påfølgende opptøyer i USA, 20-årsmarkeringen for Benjamin Hermansen-drapet, og rasisme mot norske asiater i kjølvannet av koronapandemien, er hendelser som bidrar til å aktualisere temaet ytterligere.
Samtalene om rasisme brer seg i aviser og kommentarfelt, fra klasserom til lunsjen på arbeidsplasser. Men er vår forståelse av samtalen lik? Har vi en felles forståelse for hva rasisme er, og hva kan vi gjøre for at samtalen om rasisme skal bli mer fruktbar?
Nansen Fredssenter tok den vanskelige samtalen gjennom folkedialog.
Rokker ved vårt selvbilde som nasjon
– Hvorfor er det så vanskelig å snakke om rasisme? Innledet Christiane Seehausen, fra Nansen Fredssenter som fasiliterte folkedialogen i Bystyresalen.
Jeg husker enda hvor ugreit det føltes da jeg hørte min første «pakkis-vits». Da krevde det mot å si ifra.
Med folkedialog tar vi tempen på erfaringene, perspektivene og virkelighetsforståelsene som finnes i et samtalelandskap hvor frustrasjon, usikkerhet, norsk nasjonalidentitet, ignoranse, doktorgrader og kommentarfelt utfolder seg om hverandre – men det er folks egne fortellinger som står i fokus.
– Jeg tror det er vanskelig å snakke om rasisme fordi det rokker noe ved vårt selvbilde som nasjon. Vi liker å tenke at alle er like med like muligheter, og når vi hører historier om rasisme er det lett å trekke på skuldrene, uttrykte en av de godt voksne deltagerne.
Må få større eierskap til debatten
Flere hevdet at de som har kjent rasisme på kroppen, må være premissleverandør for samtalen om rasisme. Enkelte delte også sine erfaringer med opplevd rasisme.
– Da jeg var barn var det enkelte foreldre som ikke ville la sine egne barn bade samtidig med meg. Grunnen var at jeg med min afrikanske bakgrunn kunne ha sykdommer. Det kjentes sårt og dette skal ikke et barn måtte oppleve, var en av de personlige fortellingene som kom fram.
Hverdagsrasismen
Alle burde hatt en venn som er annerledes.
Mange løftet frem problemet med hverdagsrasisme.
– For meg er det hverdagsrasisme når man setter folk i bås uten å kjenne dem. Som et eksempel, i en lunsjsamtale på jobben min snakket vi om en kriminell hendelse da en av mine kolleger utbrøt; «det var sikkert en asylsøker». Slike holdninger gjør meg sint. Vi må heller snakke med hverandre enn om hverandre, og alle burde hatt en venn som er annerledes.
En annen deltager pekte på at samfunnsendringen som kilde til hverdagsrasisme.
– Da jeg vokste opp var samfunnet mye mer homogent. Det var nærmest eksotisk at noen i klassen hadde en mor fra Sverige! Etter hvert kom det arbeidsinnvandring fra Pakistan på 70-tallet, og jeg husker enda hvor ugreit det føltes da jeg hørte min første «pakkis-vits». Da krevde det mot å si ifra.
Rasisme – en misforståelse?
Jeg tror ikke det er så mye rasisme. Det er nok heller snakk om misforståelser.
I motsetning til en debatt, gir folkedialogen rom for å dele ærlige tanker uten å bli møtt med fordømmelse og motargumenter. Målet er å skape en bedre forståelse for hverandre.
Enkelte stemmer hevdet på en annen side at det fokuseres for mye på rasisme i Norge.
– Jeg tror ikke det er så mye rasisme. Det er nok heller snakk om misforståelser. Man møter motbør for å si det, men det må være lov å ha forskjellig syn.
Samfunnets skjulte strukturer
Nansen Fredssenters folkedialog presenterer ikke ferdigtygde sannheter og definisjoner, men åpner for et mangfold av refleksjoner.
– Bare se på lærebøkene i skolen. Det snakkes ofte om et «vi», og et normativt norsk «vi».
Et gjennomgående syn var likevel at det ligger dype samfunnsstrukturer bak rasismen og annerledesgjøringen. Det er ikke tilfeldig at det er mer vanskelig å komme inn på boligmarkedet eller på jobbintervju med et utenlandsklingende navn.
Et annet eksempel som ble trukket fram, var språk og opplæring.
– Bare se på lærebøkene i skolen. Det snakkes ofte om et «vi», og et normativt norsk «vi». Blant annet for å forklare den historiske samfunnsutviklingen i Norge, men også i møte med andre deler av verden, uttrykte en av de frammøtte avslutningsvis.