Over 130 lillehamringer fylte Nansenskolen til randen onsdag kveld for å høre Maria Amelie fortelle om livet som papirløs flyktning i Norge.
Beza, en etiopisk papirløs flyktning, hadde også møtt opp og fortalte hvordan det er å være familiefar uten arbeidstillatelse og rettigheter, og å alltid måtte leve i frykt for at de små barna som hele livet har gått i norsk barnehage plutselig kan bli sendt til til diktaturet i Etiopia.
Rune Berglund Steen fra kampanjen papirlose.no avrundet møte med å fortelle fakta om papirløse i Norge:
Mens de fleste andre land i Europa har innsett at det både er håpløst for de papirløse og for samfunnet som huser dem at de fortsetter å være i denne situasjonen.
Den som har vært papirløs lengst i Norge har vært det siden 1974. Det er ikke bare et uverdig liv, men en menneskelig tragedie. I Norge er det mange, særlig eritreere (fra et land som regnes som et verre diktatur enn Nord Korea), som har vært her i over 15 år.
Hva kan vi gjøre?
Et engasjert publikum stilte spørsmål under møtet, og et spørsmål som gikk igjen var «hva kan vi gjøre»? Det er lett å føle seg hjelpeløs for de som hører om slike situasjoner og gjerne vil hjelpe.
Svaret er at det er ganske lett å engasjere seg. Det ble særlig tydelig natt til torsdag da flere tusen nordmenn engasjerte seg på få timer da Maria Amelie ble pågrepet etter det åpne møtet (se nyhetssak).
Det går også an å følge med på papirlose.no og melde seg til Nansenskolen og Nansen Fredssenter som skal ta initiativ i lillehammer regionen for å gjøre noe for papirløse.
Rune oppfordret også alle til å skrive. Det er et underskudd på skriverier i avisene om asylpolitikk. Krav som en bedring av situasjonen til papirløse og asylsøkere har stor forståelse og støtte i befolkningen. Det er kanskje et stilltiende flertall for.
«Så lenge det føles kontroversielt å gjøre noe med papirløse kommer ikke politikerne til å tørre. Jobben vår må være å gjøre det ukontroversielt å endre denne situasjonen», avsluttet Rune.
«Ganske mange av de som er papirløse i dag ville hatt opphold for lengst om vi bare hadde fulgt anbefalingene til FN i asylpolitikken.»