Nansen Fredssenter har i to år vært så heldig å få tilrettelegge for dialog for en gruppe kvinner fra Skedsmo kommune. Kvinnene representerer ulike organisasjoner i Skedsmo, som for eksempel Sanitetsforeningen, Den kurdisk demokratiske kvinneforeningen, Skedsmo idrettsforening, Pakistansk kulturforening og Husflidslaget.
Det disse kvinnene har til felles er at de er engasjert i sitt lokalsamfunn.
Mange lokalsamfunn består av segregerte grupper. Gruppene lever segregerte på grunn status, klassetilhørighet, religiøs tilknytting, utdanning, etnisk opprinnelse, seksuell legning, politiske interesser og mye mer. De lever i samme samfunn, men velger ikke å ha kontakt med hverandre, og vet ikke om hverandre fordi de ikke møtes i det daglige. Fordi de ikke tror de har behov for kontakt så oppsøker de ikke hverandre.
Segregering er stagnasjon. Inkluderende felleskap skaper innovasjon. Kirsten Arnesen, en engasjert, kunnskapsrik feminist og kulturrådgiver i Skedsmo kommune, var klar over dette og ønsket endring. Gjennom mange år hadde hun sett hvordan organisasjonene i Skedsmo eksisterte side om side uten å ha kontakt. Hun ønsket å endre denne situasjonen og med finansiering fra IMDI og samarbeid med Nansen Fredssenter så Skedsmo dialog dagens lys.
30 kvinner med ulik bakgrunn, tanker, ideer, holdninger og forestillinger.
Våre forestillinger om hverandre preges av dem vi omgås, våre grunnleggende verdier, våre erfaringer, vår oppdragelse, mediene og vår personlighet. Vi tiltrekkes av de som oppfattes som like oss selv. Det er trygt og kjent og dermed lett å forholde seg til. Det ukjente blir lett definert som utrygt. Møte med det ukjente skaper usikkerhet. Usikkerhet kan lett føre til at vi prøver å sette andre i et kritisk og negativt lys, for å løfte oss selv opp – og slik motarbeide usikkerheten.
Dialogen trenger trygge deltakere. Skedsmo dialog startet med en gruppe kvinner som var usikre og utrygge – noen var overbærende, andre følte seg små. Mange hadde noen forutinntatte tanker og holdninger om de andre, og noen stilte seg fullstendig åpne. Målet var klart: Å bli kjent med hverandre og jobbe sammen. Nesten hver måned i to år kom disse kvinnene sammen. De så hverandre, de spiste sammen, de lo og småpratet, de oppdaget likheter og så forskjellene, de lyttet og lærte av hverandre. De var i dialog sammen.
Endringene begynte å skje. Små skritt – litt frem og litt tilbake – men til slutt fremover.
Hva skjedde? De tause begynte å snakke- noen på gebrokkent norsk, andre med en lav stemme som etter hvert vant styrke. Taleføre folk fikk mindre plass til å snakke og mer tid til å lytte, de nysgjerrige fikk stilt sine spørsmål og de som alltid sitter med svarene ble plutselig svar skyldig. Kvinner som aldri hadde stått foran en forsamling tok ordet og holdt et innlegg for de andre. Samarbeidet ble utviklet gjennom felles gjøremål – for eksempel å forberede et foredrag for gruppen. Honnørordene respekt og likeverd ble satt på praktiske prøvelser.
Tanken om at integrering handler om en ensidig prosess ble utfordret og endret til slagordet om at « Alle må integreres i det nye, mangfoldige Skedsmosamfunnet». Fra slagord til handling er enda et stort skritt. Men dialogen fortsetter og dermed kan endringene skje.
Kvinnene har forstått at de trenger hverandre. De ønsker å utvikle felles aktiviteter og inkludere flere. Kommunen har fått bekreftet det Kirsten Arnesen så, at innovasjon er avhengig av mangfold, og at prosesser må følges opp. Et godt, mangfoldig samfunn utvikles ikke av seg selv.
Inkludering er avhengig av likeverdige møteplasser – som Skedsmo Dialog!
-Christiane Seehausen